Historikk

Engersjøen har i uminnelige tider vært et av distriktets høyest skattede fiskevann. De gamle gårdene i Trysil svarte delvis landsskyld i sik fra Engersjøen og vannet var en viktig bidragsyter for å holde sulten fra døra, i et jordbruk som var marginalt. Lengst sør i vannet ligger de gamle båtstøene, og lengst i nord, 18 km unna, ser vi enda kunstig bygde holmer som ble brukt ved notdrag. For øvrig er sjøen, fisken, og ikke minst rakfisken omhandlet i Trysils første bygdebok; Beskrivelse over Trysild Præstegjeld, skrevet av presten Axel Christian Smith i 1784.

Etter at Tryslinger flyttet ut og stiftet den første bosettingen ved Engersjøen på første halvdel av 1700-tallet, har sjøen og fremfor alt siken betydd mye for overlevelsesesmulighetene i de karrige dalstrøkene. For å ha tilgang til fisk året rundt var det nødvendig å kunne prosesser for å bevare fisken på ulike måter. Den sikreste måten var kombinasjonen av salt og lave temperaturer. Fisket ble derfor av naturlige årsaker lagt til høsten. Det kunne også ha sammenheng med slåttonn, og gytetider, men temperatur var nok en viktig årsak. Fisken som ble konsumert ble etter hvert ut over vinteren til det som vi kaller for rakfisk.

Etter siste verdenskrig ble behovet for sik merkbart mindre, og vi fikk en annerledes samfunnsoppbygging, hvor jordbruket ble mer avansert, og handel med matvarer økte kollosalt. Dette ble oppveid av enkelte som drev med såkalt næringsfiske i sjøen. I beskjeden målestokk om vi ser i forhold til dagens profesjonelle oppdrettsnæring, men en viktig ekstra inntekt i en sesong hvor det ikke var skogsarbeid å få. Siken ble etter hvert en sekunda fisk, etter at Norges og siden verdens markeder ble overstrømmet av fisk med vakker rød farge. Laks og ørret fra Norge ble merkevaren som skjøv til side fiskearter uten det prangende utseende, og med begrenset tilgang.

Interessen for alternative og "gamle" arter har blusset noe opp igjen de siste årene. Siken kan igjen bli en attraktiv vare, og det blir nå gjennomført en stor innsats for å rette opp dårlig kultiverte stammer i for eksempel Engersjøen. I Finland er siken allerede en høyt skattet art, med stor mangel i markedet, og forsøk med oppdrett i større skala. Av de mer eksotiske retter på noen av Sveriges bedre restauranter finner vi også sik på menyen. Men de mangler en kultur som fortsatt finnes i Norge, nemlig rakfiskkulturen.

På slutten av 70-tallet ble jeg introdusert i rakfiskens mysterier av flere aktive fiskere i min familie. Denne tradisjonen har jeg forsøkt å holde i hevd, og regelmessig lagt ned sik fra Engersjøen til rakfisk siden jeg ble voksen. Jeg er stolt av å kunne videreføre en tradisjon som har eksistert og blitt videreutviklet så lenge det har bodd folk av min slekt langs Engersjøen i moderne tid.

Erik Lund